Vi har nok alle sett dramatiske bilder av isbjørnen som klamrer seg til et isflak, eller magre og feilernærte bjørner, som knapt ser ut som de kommer til å overleve vinteren. Men er isbjørnen som art virkelig i faresonen for å dø ut på grunn av klimaendringene?
Isbjørn (Ursus maritimus) er verdens største landlevende rovdyr. Det er utbredt rundt hele Arktis, og i Norge finner vi isbjørner på Svalbard og i Barentshavet. Isbjørnen er avhengig av havisen, hvor den jakter på sel og andre polardyr som sjøfugl, egg og fisk.
Verdens isbjørnbestand antas å være mellom 20 000 og 25 000 dyr, ujevnt fordelt over Arktis. Den norske bestanden har blitt sporet med satellittsendere og ligger på i underkant av 1000 bjørner.
Isbjørnen er sensitiv til de drastiske klimaendringene som finner sted i Arktis. Den er totalavhengig av at havisen forblir inntakt for at den skal kunne opprettholde sin livsstil og diett. Dessuten har forskerne funnet en kobling mellom antall isbjørnhi og tidspunktet isen kommer til Svalbard. Når isen kommer om høsten er det flere hi enn når isen kommer senere. Isbjørnens atferd påvirkes dermed av klimaendringene.
Det er svært vanskelig for en isbjørn å tilpasse seg klimaendringer som medfører issmelting og mildere vintre. Når havisdekket er i nedgang er dette en ekstra grunn til å være bekymret på isbjørnens vegne, og klimamodellene indikerer at hele polbassenget vil være isfritt om sommeren i løpet av få tiår.
I 2007 utførte forskere ved US Geological Survey modelleringer av isbjørnens reaksjon på den estimerte reduksjonen i havidsdekket. De bekymringsverdige resultatene viste at den globale isbjørnpopulasjonen kan være redusert med to tredjedeler innen 2050.
Mens ingen kan se inn i fremtiden, og modeller er og forblir datakonstruerte og hypotetiske scenarioer, er det stor enighet blant forskerne om at klimaendringene i Arktis kommer til å ha voldsomme negative konsekvenser for isbjørnen. Det er ingen overreaksjon å være bekymret for at hele bestander kan forsvinne i løpet av dette skjebnesvangre århundret, dersom riktige klimatiltak ikke settes inn.
Det er ikke bare den smeltende havisen som truer isbjørnen. Både miljøgifter og jakt spiller hver sin rolle i å gjøre livet vanskelig for en stadig minkende isbjørnbestand.
Marine miljøgifter fungerer ved at fettløselige giftstoffer hoper seg opp i næringskjeden. Jo høyere oppe i kjeden et rovdyr er, desto større er sjansen for at det får i seg farlige nivåer av miljøgifter. Isbjørner spiser selspekk, og inntar høye nivåer av miljøgifter som flemmehemmere og fluorforbindelser. Nivåene av disse stoffene er såpass høye at de kan gi bjørnen både redusert immunforsvar og forstyrret hormonbalanse. Vi vet ennå lite om hvilke effekter dette kommer til å ha på lang sikt, men det er grunn til å tro at klimaendringer kommer til å eskalere de skadelige effektene. Isbjørner er særlig sårbar for miljøgifter under lange isfrie perioder, siden de da må tære på sitt eget fettlager (hvor giftene hoper seg opp).
Mens isbjørnen er fredet over hele Arktis, er begrenset jakt tillatt for enkelte inuittsamfunn i Nord-Amerika og på Grønland. Isbjørnjakt er kvoteregulert og jegerne får kun felletillattelse dersom de vet nok om bestanden og kan dokumentere at de driver med bærekraftig jakt.
Dessverre finnes det unntak, og jakt forekommer i områder på Øst-Grønland og enkelte steder i Canada uten at kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig. Ulovlig isbjørnjakt finner også sted i Nordvest-Russland. På Svalbard har isbjørnjakt vært ulovlig siden 1973, men ved sjeldne anledninger har denne virksomheten også funnet sted her.
Per i dag er ikke jakt den største trusselen mot isbjørnens eksistens, men behovet for streng kvoteregulering er absolutt nødvendig for at den globale populasjonen ikke overbeskattes.
